Sosiale medier – den store stygge ulven?

Den 6. januar 2021 stormet fanatiske Trump-supportere den amerikanske kongressen for å vise sin misnøye med resultatet av presidentvalget. Det hele viste seg å bli livets siste dag for enkelte, mens andre var opptatt av å kle seg ut og smile til kameraene. Hvordan spilte sosiale medier en rolle i angrepet vi kommer til å huske i mange år fremover?

Hvem skal få lov til å si hva? Et evigvarende spørsmål som vi aldri kan finne svar på. I etterdønningene av angrepet på kongressen ble Donald Trump utestengt fra en rekke sosiale medier, grunnet hans evne til å lyve i nesten alle ytringer han kom med. Det etiske spørsmålet er om merkinger om løgn på for eksempel tweets er nok, for hvor mange får egentlig med seg at det bare er visvas?

Ikke bare raser diskusjonen rundt hvem som kan si hva, og om det å utestenge noen fra et sosialt medium er å kneble ytringsfriheten, men og hvordan sosiale medier muliggjorde planleggingen av det som blir omtalt som et terrorangrep i etterkant.

Planlegging

I etterkant har alle som har satt seg inn i saken blitt kjent med thedonald.win. Et nettsted der tilhengere av den tidligere presidenten planla det som opprinnelig skulle være en fredelig demonstrasjon. Å se tilbake på det er ganske rart, for det er vanskelig å se for seg at denne gjengen med demonstranter skulle kunne endre resultatet av et valg ved å demonstrere utenfor kongressen. Deres misnøye er drevet av feilinformasjon, over sosiale medier, og man blir sittende i ekkokamre der terskelen for konspirasjonsteorier er lav. De aktuelle sosiale mediene gjør sitt ytterste for å merke feilinformasjon, men de kan ikke finne og merke alt. Slik blir teorier delt, og dette skaper en masse av mennesker som oppriktig tror på det. 

Image by Tom White from Pixabay

De aktuelle mediene er i hovedsak Facebook, Twitter og Parler (en versjon av Twitter som er svært populær hos Trump-tilhengerne). På disse mediene planla de seg imellom, og i tillegg oppfordret Donald Trump selv, til at demonstrantene skulle møte opp utenfor Kongressen. Dette setter de sosiale mediene i et etisk dilemma, der ytringsfriheten veies opp mot faren for å oppfordre til kriminelle og / eller voldelige handlinger. Ettersom et medium som for eksempel Twitter ikke skal ha en politisk tilhørighet, blir mange opprørt over at kontoer som har en tilknytning til høyresiden blir sanksjonert. Dette bygger opp under et hat mot «systemet», der man føler sine synspunkter blir undertrykt. 

Ettersom man risikerer å bli utestengt fra Twitter ved å oppfordre til et angrep som for eksempel det på kongressen, søker mange seg til mer alternative sosiale medier. Dette skaper ekkokamre der deres synspunkter blir forsterket av andre som tror på det samme, og dette er også den eneste akseptable informasjonen som kommer frem. Frustrasjonen viser seg på verste måte når tastaturkrigerne samles og viser sin misnøye til administrasjonen. 

Hvem tar regninga?

Ser vi positivt på bruken av sosiale medier i denne saken, så er det at myndighetene lett kunne finne mange av de største aktørene i planleggingen. I tillegg kan man lett identifisere grupper eller enkeltpersoner ved hjelp av videoer og bilder som går «viralt» på de ulike sosiale mediene. På den måten kan vi si at sosiale medier sin funksjon var for det bedre, for i kan ikke laste de ulike mediene med at brukeren misbruker egenskapene. 

I tillegg kan de ikke lastes for at den tidligere presidenten selv oppfordret sine tilhengere til å ta opp kampen. Disse politisk engasjerte tilhengerne ville funnet andre forum for å diskutere og planlegge, selv om viraliteten til Twitter kom hendig inn når man ville få med seg massene.

Sosiale medier spilte helt klart en rolle i angrepet på kongressen, men ikke noe mer enn det vi kan forvente av dagens samfunn. Det er et kraftig verktøy, og det er i alle klar over, men da kan ikke vi kritisere mediet vi selv elsker fordi noen misbruker funksjonene. Det eneste vi kan gjøre er at alle brukere får tilgang til all den tilgjengelige informasjonen slik at det hele bildet blir presentert. Slik hindrer vi at ekkokamre oppstår, og vi kan slutte å skylde på at det er sosiale medier sin feil. Den tankegangen bringer oss ikke fremover. 

Kilder:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *